Når jeg sitter helt alene i mitt rom mens dagen dør, og jeg kjenner fire vegger krype nærmere enn før. Når en stillhet strammer grepet og forteller at i kveld vil jeg ikke kunne fritas fra et møte med meg selv. Da blir alle mine våpen mine ord av bly og stål dreiet langsomt rundt sin akse til jeg selv er deres mål. Da kan ingen tanker trøste alle masker rives av. Da er dommedag til stede og mitt rom er blitt en grav. Det er da jeg strekker hender mot min Gud og roper: Kom! - Vis meg noe som kan bære gjennom grav og død og dom. Og mens dagen dør forvandles mine bønner til et håp, og jeg hører en som hvisker: Du fikk livet i din dåp. Jeg lever, jeg lever, jeg lever og dere skal leve jeg lever, jeg lever, jeg lever og dere skal ha liv.